Presse

Insider

Archives

Bumerker i teksten – Om store og små gjengangere i Ibsens samtidsdramaer

av Helge Salemonsen

Bumerker i teksten? Det finnes mange av dem i Ibsens skuespill. Her skal bare nevnes noen, men felles for dem alle er at de i og for seg, for tekstforståelsen, for lesningen av hvert enkelt stykke, fremstår som ganske irrelevante, nærmest forstyrrende, som for eksempel at Vildanden gir en rekke referanser til Ibsens Venstøp, eller at hovedpersonen i En folkefiende har fått navn etter Ibsens aller første barndomshjem, Stockmanns gård. Man behøver ikke å vite dette. Heller ikke at Ibsen i et brev til Brandes slår fast at han «i Peer Gynt har benyttet seg av sine egne barndomsforhold og erindringer som en slags modell ved skildringen af livet i den rige Jon Gynts hus,» som han sier, eller at han i et brev til Peter Hansen avslører at hans egen mor «med fornødne overdrivelser har afgivet modellen til mor Åse». Man kan lese Peer Gynt med fullt utbytte uten å vite det aller minste om Ibsens biografi, eller om dette som jeg altså har kalt bumerker. Hvorfor allikevel legge vekt på dem? For å svare på det, skal jeg går en omvei. Utgangspunktet har jeg funnet i noen kryptiske bemerkninger fra Ibsens side om at det skal ha ligget en bestemt plan til grunn for rekkefølgen av hans skuespill.

Å dikte etter en plan

I mars 1898, i anledning sin forestående 70-årsdag, lar Henrik Ibsen seg intervjue av journalisten Hans Tostrup. Tostrup spør hva hans neste bok kommer til å handle om.

Henrik Ibsen likte øiensynlig ikke dette spørgsmål. Men han svarede dog, og jeg tror at kunne sige at Hr. Ibsens næste bog antagelig vil blive et ræsonnerende værk over hans samlede arbeider og en livsskildring – en fremstilling af, hva han har gjennemlevet og oplevet. En bog, hvori han vil påvise, hvordan hans dramaer hænger sammen, og at de alle er tilblevne efter en bestemt plan. (Hundreårsutgaven, (HU) XIX s. 211)

I en samtale med P.A. Rosenberg noen uker senere bekrefter han denne ideen. «Han talte om, forteller Rosenberg, at han maaske endnu vilde skrive en pjes, hvori han gjorde rede for sine skuespils plan.» (HU XIX, s. 218)

Hva skal vi merke oss? For det første at Ibsen i 1898, ett år før sin dramatiske epilog, Når vi døde vågner, tar opp igjen en gammel tanke, om å skrive en slags selvbiografi, en livsskildring, i den hensikt å kaste lys over måten «hans dramaer hænger sammen» på, ettersom de alle «er blitt til etter en bestemt plan». Man kan lure på hva han mener. Å dikte etter en plan. Er ikke det å ikke dikte?

Tanken om å skrive en selvbiografi, var ikke ny. Han lanserte den for første gang, så vidt meg bekjent, i et brev til sin forlegger Fredrik Hegel, den 31. mai 1880. I brevet henviser han til det forord han fem år tidligere hadde utstyrt nyutgaven av Catilina med, i 1875 altså. I dette forordet beskriver han i korte riss sin livssituasjon i Grimstad under arbeidet med Catilina, hvilke påvirkninger han var utsatt for, hans første dikteriske forsøk, hvilke kilder han hadde brukt osv. Nå foreslo han å skrive en hel bok etter samme konsept:

Hva om jeg nu skrev en hel liten bog, inneholdende lignende meddelelser om de ydre og indre forhold, hvorunder hvert enkelt af alle mine litterære arbejder er blevet til?

Fredrik Hegel advarer på det sterkeste mot et slikt prosjekt. Men Ibsen oppgir det ikke. Og det foreligger faktisk et selvbio-grafisk fragment, en påbegynt selvbiografi, datert 17. januar 1881, som gir et nøye gjennomtenkt bilde av hans første opp-vekstår i Skien, frem til farens fallitt, som han altså ikke berører. To forhold kan forklare at han stanset der. Ett gir seg selv: ubehaget ved å skrive om familiens sosiale fall, økonomisk ruin, tap av anseelse, vanære, skam. For det andre Fredrik Hegels mot-vilje. Ti måneder senere besvarer han et brev fra Olav Skavlan om å være bidragsyter til et nytt tidsskrift. Ibsen svarer at han ikke riktig vet hvordan han i så fall skulle bidra. «Dikt skriver jeg ikke mer,» påpeker han, «og avhandlinger ligger ikke for mig.»

Jeg har imidlertid i længere tid beskæftiget mig lidt med at skrive på en bog, som skal hede Fra Skien til Rom, og som handler om mine oplevelser omtrent i samme stil som fortalen til anden udgave af Catilina. Hvis du nu tror at et eller andet lidet afsnit af dette arbejde kunne passe for tidsskriftet, så skal jeg gerne i sin tid meddele noget deraf. (12. november 1881)

Den 16. mars 1882 meddeler han Fredrik Hegel at han har skrinlagt planene, men han stiller seg til disposisjon for Henrik Jæger når han noen år senere bekjentgjør at han vil skrive en Ibsen-biografi. Han lar seg intervjue av Jæger, og overlater det omtalte selvbiografiske fragmentet til ham. Jægers bok kommer ut i 1888, under tittelen Henrik Ibsen 1828–1888. Et litterært tidsbillede. Om Ibsen i 1882 skrinla tanken om å skrive en selv-biografi, så skal vi merke oss at han i 1898 har tatt den opp igjen, og at han betoner at en slik bok vil kaste lys over sammenhengen mellom alle hans skuespill, og at de er skrevet ut fra en bestemt plan.

Det er dette spørsmålet jeg etter hvert skal nærme meg. Hva mener den sytti år gamle Ibsen med at hans samlede skuespill var underlagt en plan? Det gis et mulig, et meget nærliggende svar – et psykologiserende svar riktignok – på det spørsmålet: Den aldrende dikter ser tilbake på sitt livsverk, og tolker – i ettertid – et mønster, en skjult lovmessighet inn i det, som han forveksler med en plan, en slags styrende rasjonalitet. Noen hver av oss kan være tilbøyelig til en slik forveksling når vi ser tilbake på våre livsløp. Hendelser som da de skjedde ble opplevd som tilfeldige, og som på sett og vis var nettopp det, faller i tilbakeblikkets lys inn i et mønster som ligner en plan. Jeg holder muligheten åpen. Den aldrende dikter mytologiserer sitt livsløp og sitt livsverk, og tolker en regelmessighet inn i det, en plan, som han nå mener må ha vært der i utgangspunktet. Jeg skal prøve ut en annen forklaring – som innebærer at Ibsen faktisk har hatt et overordnet prosjekt, en overordnet plan, om enn ikke fra begynnelsen, så i det minste fra og med Keiser og Galilæer. Forhåpentlig kan en slik plan, hvis den finnes, også kaste lys over Ibsens bruk av bumerker, hans bruk av selvbiogra-fiske referanser med andre ord, i det minste i dem som forekommer i hans samtidsdramaer. Det skal jeg komme tilbake til mot slutten av foredraget. Foreløpig skal vi bare merke oss at Ibsen kobler tanken om en plan til tanken om å skrive en selvbiografi eller livsskildring, som han kaller det.

Forresten tror jeg at jeg allikevel må foregripe en smule, og antyde hva jeg i det følgende skal argumentere for. For det første mener jeg å ha sett – jeg kan ha sett syner naturligvis – men jeg mener å ha sett en bestemt regelmessighet i Ibsens bruk av selvbiografiske referanser fra og med En folkefiende som kom ut i 1882 og fremover som har noe med kronologien å gjøre, med rekkefølgen av Ibsens skuespill. For det andre skal jeg argumentere for en annen type referanser i samtidsdramaene fra og med Et dukkehjem – verdenshistoriske referanser – referanser til viktige konfliktlinjer i Europas historie. Med forbehold om at jeg også her kan ha sett syner, tror jeg at nøkkelen – forklaringen på hvorfor disse referansene er lagt inn – må søkes i Keiser og Galilæer fra 1873, et stykke han betegnet som sin positive verdensanskuelse og sitt hovedverk.

Presse

Alt hva jeg har digtet, hænger på det nøjeste sammen med hva jeg har gennemlevet

De selvbiografiske referansene skal jeg altså komme tilbake til mot slutten. I den sammenheng skal jeg også komme inn på den p-å-begynte selvbiografien, eller fragmentet av en selvbiografi fra 1881.

Men la oss først ta fatt i en del andre uttalelser fra Ibsens side om forholdet mellom livsløp og forfatterskap. Påfallende mange skriver seg fra perioden 1870 til 1874, altså mens han arbeidet med, utgav og mottok reaksjoner på Keiser og Galilæer, og fra perioden 1880 til 1882, da han sysler med tanken om å skrive en selvbiografi. Noen nøkkelord gjentar seg: en distinksjon mellom det han kaller selvopplevd og gjennomlevd, og forøvrig en påpekning av at han i sin diktning har bedrevet en form for selvanatomi, at skrivingen har tjent som en ren-selsesprosess. En av hans tyske oversettere Ludwig Passarge ba Ibsen om å gjøre rede for bakgrunnen for arbeidet med Peer Gynt. I sitt svar fra den 16. juni 1880 beklaget Ibsen at han ikke så seg i stand til noe slikt. Ikke fordi temaet var uinteressant. Tvert imot. Men fordi det ville kreve en hel bok. Ibsen skriver:

Skulde en sådan fremstilling blive forståelig, så måtte jeg skrive en hel bog derover, og dertil er tiden endnu ikke kommet. [Det er verd å merke seg at brevet til Passarge er skrevet så kort tid som 16 dager etter at han lanserte sitt selvbiografiske prosjekt for Fredrik Hegel. Ibsen fortsetter:] Alt, hva jeg har digtet, hænger på det nøjeste sammen med hva jeg har gennemlevet – om end ikke oplevet; hver ny digtning har for mig selv havt det øjemed at tjene som en åndelig frigørelses- og ren-selsesprosess; thi man står aldrig ganske uden medansvarlighet og medskyldighed i det samfund man tilhører. Derfor skrev jeg engang som tilegnelsesdigt foran i et eksemplar af en af mine bøger følgende linjer: «At leve det er krig med trolde – i hjertets og hjernens hvælv; at digte – det er at holde dommedag over sig selv.»

Legg merke til to ting: 1) For det første at diktningen skal tjene som en katharsis, til en åndelig frigjørelse og renselse. Av hvem da? Av leseren? Helt sikkert også det. Men først og fremst av forfattersubjektet – av Ibsen selv altså. 2) For det andre betones det at subjektet, eller individet – for eksempel Ibsen – er et samfunnsvesen. Subjektet har tatt form og står derfor også i gjeld til det samfunn som har fostret det. For individet er ikke født som subjekt. Subjektet blir til i et samfunn, innenfor en kultur, gjennom et språk, i en familie, til en bestemt tid. Individet sosialiseres og modnes til det det skal bli, et aktivt samfunnssubjekt. Og som samfunnssubjekt er individet medansvarlig og skyldig for det samfunn det er en del av. Slik omtrent tror jeg Ibsen må forstås. Dette skrev han i 1880.

Åtte år tidligere, den 14. oktober 1872, mens han arbeider med Keiser og Galilæer, brevvekslet Ibsen med den engelske forfatteren Edmund Gosse. Han håper å være ferdig med stykket, altså Keiser og Galilæer, ved årets utløp, og er spent på Gosses reaksjon. Keiser og Galilæer er det siste av Ibsens store idédramaer, et historisk skuespill i to deler, til sammen ti akter. Vi føres til bake til midten av det fjerde århundre, til senromersk keisertid, til selve brytnings-tiden mellom hedendom og kristendom, til begivenheter som tildro seg femtenhundrede år før Ibsen. Vi skal komme tilbake til selve stykket, men la oss først høre Ibsens refleksjoner over forholdet mellom seg selv og det som fremstilles. På tross av avstanden i tid er det hele personlig gjennomlevet, fremholder han:

Så snart bogen er trykt, skal jeg tillade mig at sende Dem den, og vil blot ønske, at den må vinde Deres bifald. Det er en del af mit eget åndelige liv, som jeg nedlægger i denne bog; hva jeg skildrer, har jeg, under andre former, selv gennemlevet, og det valgte historiske tema har også en nærmere sammenhæng med vor egen tids bevægelse, end man på forhånd skulde tro.

Den 23. februar 1873 skriver han til Ludvig Daae:

Det arbejde, jeg nu udgiver, blir mit hovedværk. Det fører titelen Keiser og Galilæer, og indeholder 1. Cæcars frafald, 2. Keiser Julian. Hvert af disse er et stort drama i fem akter. Stykket behandler en brydning mellem to uforsonlige magter i verdenslivet, som til alle tider vil gentage sig, og på grund af denne universalitet kalder jeg bogen «et verdenshistorisk skuespil». Forresten findes der i karakteren Julian, ligesom i det meste af hvad jeg i de modnere år har skrevet, mer åndelig genomlevet, end jeg gider gøre publikum rede for.

Den 12. juli 1871 skriver han til Fredrik Hegel:

Denne bog vil blive mit hovedværk, og den optager alle mine tanker og al min tid. Den positive verdensanskuelse, som kritikerne så længe har afkrævet mig, skal man her få.

Den 20. februar 1873, til Edmund Gosse:

Jeg har holdt meg strengt til det historiske; jeg har set det alt foregå, ligesom for mine øjne, og således gengiver jeg det. Og dog ligger der meget selvanatomi i denne bog.

Om det virkelig er slik at Henrik Ibsen har hatt en plan for sitt forfatterskap, tror jeg at i det minste én av nøklene må søkes nettopp her, i dette skuespillet, ettersom han både betegner det som sitt hovedverk og sin positive verdensanskuelse. Å formidle en verdensanskuelse vil si å presentere et overordnet blikk på verden, på mennesket og historien, et teoretisk paradigme, som både smått og stort blir betraktet i lys av. Hva handler Keiser og Galilæer om? [les resten av teksten i papir-/pdf-utgaven]


Leave a Reply

phytoceramides . get rid of bed bugs